22/06/2025
«SAUNAFESTIVAL I ANNIJOKI
Jeg var i Vadsø og Vadsø var i meg og Jakobselva var i meg og Varangerfjorden og midnattsola og hele horisonten var i meg.
Jeg satt i saunaen og der var dampen og der var varmen fra ovnen og varmen fra alle menneskene som hadde lagt fra seg mobilen og bare var menneske inni en badedrakt og vi var alle mennesker og alt var godt.
I Jakobselvfjæra var det mildt og fint bare man ikke gikk ut i sjøen, men det gjorde vi og den var iskald og tærne frøs til is og det gjorde vondt, men noen gjorde det likevel og påsto at det også var godt.
Selv trakk jeg meg tilbake ganske fort, jeg liker ikke at rompa forsvinner, jeg har opplevd det før, to ganger faktisk, rompa mi forsvant en gang i et fjellvann på Ljønes og en gang i Hardangerfjorden, jeg tok ikke sjansen på å miste den i Varangerfjorden også.
Jeg trakk meg klokelig tilbake og inn i saunaen igjen, kanskje til en annen sauna denne gangen. Kanskje for eksempel den i det grønne teltet der vi vaglet oss på en litt skrøpelig benk og snakket om hvor vi kom fra og om dampen og om vi hadde vært uti og hvor utrolig kaldt det var i vannet og hvor fint vi det var å sitte der og gå litt ut og møte nye folk og noen andre hele tiden og bare snakke om enkle ting og glemme alle forpliktelser og klokkeslett og reels og alt vi skulle huske.
Nå skulle vi bare sitte, le, ikke komme borti ovnen bare, vi så ut av vinduet på fjorden som lå der, vi hørte Saunasatan spille kuule, kuule av Jord og vi så inn i ansiktene på de andre som var like varme som oss.
Vi så inn i sjela til kvener og samer og alskens fine folk som var samlet der ved fjorden denne junikvelden og vi så at vi kan håpe, vi kan tro, vi kan være glade likevel, tross alt. Det var så godt.»
–Ragnhild Margretha Mietinen Krüger, juni 2025
