10/04/2026
Før - Etter
Befriende fra det tillærte og overlevelsesmekanisk konstruerte tenkeri; legge fram garnnøster i farger og taktilitet som intuitivt gir mening til en gammel striesekk. Slik må det være, nettopp disse. Ikke denne, for gul, for skinnende, for fluffy, for syntetisk. Og så feste det hele ned, del for del, i et puslespill som på forunderlig vis går opp som en likning. Ren algebra av en mengde ukjente faktorer. Matematikeren fryder seg, koden går opp, og ånden puster fritt mens delene føyer seg sammen og sakte visualiserer barndommens . Det er mulig, høyre hjernehalvdel bygger regnbuebro mot venstre hjernehalvdel, og landet åpenbarer seg, nesten som av seg selv.
Mye i livet gjør det, åpenbarer seg som en slette og en hildring rett rundt svingen. En måtte bare gå de skrittene, ble ført dit, en iboende kraft av noe annet enn det superbevisste selv. En absolutt løsning. Ikke sannhet, ikke fasit, ikke med to strek under ett eksakt svar. Det måtte likevel bli slik.
Forunderlig. At en kan frigi seg fra tankenes resultatboks og likevel finne fram. At en er mer enn hva en kan tenke seg til.
