Smuglesning

Smuglesning Bli oppdatert på siste nytt fra Smuglesning.no! Fester, filmvisninger og godt, gammeldags, redaksjone

SMUG gir deg konserter, fester, happenings og det siste om det beste i Oslo.

THE FAREWELL [omtale]Et iscenesatt bryllup fører kinesiske Billi, bosatt i New York, til Changchun. Bestemor Nai-Nai er ...
13/03/2020

THE FAREWELL [omtale]

Et iscenesatt bryllup fører kinesiske Billi, bosatt i New York, til Changchun. Bestemor Nai-Nai er dødssyk, og familien er egentlig samlet for å ta et siste farvel. Løgnen om bryllupet krasjer med Billis adopterte vestlige verdier. Hun settes i en posisjon hvor hun utfordres og må forholde seg til familiens kinesiske normer og tankesett rundt sykdom og død. I læringsprosessen knytter hun nye bånd til både familien og hjemlandet.

The Farewell er basert på regissør Lulu Wangs egne opplevelser og er en sann historie basert på en løgn. Med løgnen som knutepunkt fortelles en interessant, morsom og rørende historie om kulturkrasj og en families runddans rundt et etisk dilemma. Det er befriende å se nye ansikter på lerretet, og de presterer godt. Hovedskuespillerne (Awkwafina, Shuzhen Zhao, X Mayo, Hong Lu, Hong Lin, Tzi Ma) får virkelig frem den vekslende familiedynamikken.

Filmen har premiere fredag 13. mars.

[May Sundvall Andersen]

LATTE PINNSVIN [omtale]Vannmangel driver pinnsvinet Latte og ekornet Tjum ut på en reise for å finne «den hellige vannst...
04/03/2020

LATTE PINNSVIN [omtale]

Vannmangel driver pinnsvinet Latte og ekornet Tjum ut på en reise for å finne «den hellige vannsteinen». Utenfor den kjente skoglysningen er det mange farer, som de to må overkomme for å nå bestemmelsesstedet: Bjørnekongens rike. Vennskap oppstår i det som er en utviklingsreise med stor underholdningsverdi, men også politiske undertoner. Bjørnekongens egoisme kan ses som en kommentar på klimakrisen og utfordrer barn med foreldre til å tenke på skjevfordelingen i verden. Bak lekne og naturtro animasjoner, samt morsomme kommentarer – «Hellige ekorn!» – er det fokus på balansen som kreves for å opprettholde økosystemet og mangfoldet. Vannmangel er ikke til å spøke med. Dyrene som venter håpefullt på vannets tilbakekomst, ser døden i hvitøyet.

Filmen skaper både spenning og latter. I Bjørnekongens rike er ikke fokuset kun på tyveri, men også på morgengymnastikk, dynamikken i familieforhold og endring i bevissthet. Det er bra lydbilde i filmen, med blant annet en vokal-rollebesetning (Siri Nilsen, Sara Fellman, Paul Ottar Haga mfl.) som gir sterk personlighet til karakterene. I en av filmens scener er dansen og musikken så fengende at det minner om Jungelbokens uforglemmelige scene, hvor apekongen og bjørnen Baloo svinger seg til «Jeg vil bli som du».

Filmen har premiere 6. mars 2020.

[May Sundvall Andersen]

"This is The Sisters Brothers! You don’t stand a chance!" Velkommen til knallbra (og lollete) smugvisning med Joaquin Ph...
08/03/2019

"This is The Sisters Brothers! You don’t stand a chance!" Velkommen til knallbra (og lollete) smugvisning med Joaquin Phoenix, John C. Reilly og Jake Gyllenhaal på mandag. Gratis! Mer info på eventet: https://www.facebook.com/events/1136581919845284/

NOW PLAYING IN SELECT CITIES. Based on Patrick Dewitt's acclaimed novel of the same name, follows two brothers - Eli and Charlie Sisters - who are hired to k...

KVINNE PÅ KRIGSSTIEN [omtale]«Sabotasjen mot vår natur, som fører til global oppvarming er en forbrytelse mot menneskehe...
21/01/2019

KVINNE PÅ KRIGSSTIEN [omtale]
«Sabotasjen mot vår natur, som fører til global oppvarming er en forbrytelse mot menneskeheten og alt liv på jorda.» I sin nyeste dramafilm, «Kvinne på krigsstien», setter regissør og manusforfatter Benedikt Erlingsson fokus på de globale klimautfordringene.

Korlæreren Halla (Halldóra Geirharðsdóttir) lever et dobbeltliv; utad er hun engasjert og trivelig korlærer, men i det skjulte er hun hardbarka klimaaktivist. Hun saboterer for de lokale høyspentlinjene og for Rio Tintos globale gruvegruppe for utvinning av jordens mineralressurser. Dette for å redde Islands naturvidder og stille lokale og internasjonale politikere og bedrifter til å ta ansvar.

Turisten Juan Camillo (Juan Camillo Roman Estrada) blir arrestert gang etter gang, antatt for å være involvert i sabotasjen. Dette kan oppfattes som en kommentar på Europas høyrebølge, fordommer og fremmedfrykt.

Filmen er uten tvil svært samfunnsaktuell og samfunnskritisk. På humoristisk og alvorlig vis manes det frem et politisk bilde av klimadebatten. Saken vekker oppsikt i internasjonale medier, både lokalpolitiet og FBI settes på saken. Hvem er den såkalte fjellkvinnen? Og er hun heltinne eller terrorist?

Til tross for internasjonal etterlysning, fortsetter Halla å sabotere, selv om dette også setter muligheten for å stifte familie på spill. Den Islandske økonomien påvirkes negativt og prisene økes, til misnøye fra befolkningen.

I kampens hete har Halla noen støttespillere: Kormedlemmet Baldvin (Jörundur Ragnarsson) som jobber som embetsmann, og bonden Sveinbjörn (Jóhann Sigurðarson). Hallas yoga-søster, Ása (også spilt av Geirharðsdóttir) lever i uvitenhet, men blir etterhvert tvunget til å ta et skjebnesvanger valg.

«Kvinne på krigsstien» er et interessant politisk drama med stadige vendinger, som gjør filmen uforutsigbar. Erlingsson har en særegen visuell og narrativ stil. Manuset er denne gangen skrevet i samarbeid med Ólafur Egill Egilsson. Islandsk natur er unik, noe som fanges godt opp av fotografen. Musikken, av Davíð Þór Jónsson, spilles av en trio, som stadig dukker opp på lerretet uten at skuespillerne fokuserer på det. Dette er fiffig valg, som samspiller godt med historien, kameraføringen og klippen.

Det er en lang liste av skuespillere, som ikke kan ramses opp uten at det blir langdrygt. Det kan dog nevnes at hovedrolleinnhaverne presterer bra. De formidler liv og dybde i sine rolletolkninger. Det er også forfriskende med en film på et annet språk enn engelsk.

«En kvinne på krigsstien» har premiere 25. januar.
[May Sundvall Andersen]

GLASS [omtale]Fra regissøren av “Unbreakable” (2000) og “Split” (2016) kommer siste film i superhelt-thriller-triologien...
17/01/2019

GLASS [omtale]

Fra regissøren av “Unbreakable” (2000) og “Split” (2016) kommer siste film i superhelt-thriller-triologien kjent som Eastrail 177. I «Glass» (2019) forbinder regissør M. Night Shyamalan de tre narrativene. Det blir et herlig actionfylt gjensyn med David Dunn (Bruce Willis), Elijah Prince (Samuel Jackson) og Kevin Wendell Crum (James McAvoy).

Uten å ville røpe for mye ender David og Kevin opp på samme psykiatriske institusjon som Elijah, også kjent som Mr. Glass. Kevin, som lider av dissosiativ identitetsforstyrrelse, har utviklet en 24. personlighet, «The beast». Denne kannibalen med overnaturlige evner byr på utfordringer og trøbbel. På institusjonen møter de tre hard motstand i psykiateren Dr. Ellie Staple (Sarah Paulson). Hun prøver å kurere de tre ved å reise tvil om deres ekstraordinære evner. Finnes det faktisk superhelter eller lider de tre av vrangforestillinger?

Som de to forrige filmene er «Glass» en underholdende og spennende historie med god driv. Dette er en film som kan ses enkeltstående. Manuset er velskrevet, den dramaturgiske organiseringen, eller plottet om du vil, gir bra oppbygging. Det skorter ikke på klassisk superhelt-versus-skurker-konflikt, noe som gir spenning. Humoren er treffsikker. Historien står derfor støtt på egenhånd.

Likevel er det nok kulere å se «Glass» om man har sett de to forgjengerne. Dette fordi løse tråder flettes godt sammen og gir et godt oversiktsbilde. Man kan se utviklingen i karakterene, hvordan tidligere hendelser har påvirket og formet dem – den store sammenhengen synliggjør seg. Resultatet er både overraskende og tilfredsstillende.

De fire nevnte hovedkarakterene spiller veldig godt. Willis er både kul og kompleks i rollen som David. Det faller i smak. Jacksons tolkning av Mr. Glass er god. Han er fysisk skjør (grunnet ekstrem benskjørhet), men mentalt overlegen. Paulson overbeviser som psykiater. Hennes velmenende forsøk på å kurere er så intenst og velspilt at det er svært irriterende til tider. McAvoy sin veksling mellom 24 personligheter er imponerende. Han er rett og slett fenomenal i sin tolkning av Kevin. Rollelisten er lang, men tilslutt bør Anya Taylor-Joy og Spencer Treat Clark nevnes. Taylor-Joy gjør det bra som tenåringsjenta Casey Cooke. Clark har godt samspill med Willis i rollen som Davids sønn, Jospeh Dunn.

«Glass» er en god avslutning på Eastrain 177-triologien. Filmen har premiere fredag 15. januar.

[May Sundvall Andersen]

FABELDYR: GRINDELWALDS FORBRYTELSER [omtale]I David Yates nyeste film, ‘Fabeldyr: Grindelwalds forbrytelser’, ekspandere...
13/11/2018

FABELDYR: GRINDELWALDS FORBRYTELSER [omtale]

I David Yates nyeste film, ‘Fabeldyr: Grindelwalds forbrytelser’, ekspanderes J.K. Rowlings magiske univers. I likhet med forgjengeren ‘Fabeldyr og hvor de er å finne’ (2016), viser filmen hvordan tidligere hendelser bidro til å forme trollmannsverdenen omkring 70 år før Harry Potters tid. Filmen begynner der forrige film slapp. Publikum får et gjensyn med forfatteren og magi-zoologen Newt Scamander (Eddie Redmayne). Trollmannen Gellert Grindelwald (Johnny Depp) er, ved hjelp av Scamander, tatt til fange av MACUSA (Magical Congress of the United States of America), men klarer å rømme og begynner å samle fullblods-magikere til sin revolusjonære krig. Ikke overraskende prøver han å finne og rekruttere den unge Creedence (Ezra Miller), som vi fra første film vet besitter en masse ukontrollert destruktiv magi, også kjent som Obscurus. Creedence er på identitetssøken, og Grindelwald lokker med svar på hvem han egentlig er. I et forsøk på å stoppe Grindelwalds forbrytelser sender Albus Dumbledore (Jude Law) Scamander til Paris, hvor han blant annet møter igjen søstrene Tina (Katherine Waterston) og Queenie Goldstein (Alison Sudol). Den tidligere romansen mellom Tina og Scamander fornyes. I det stadig mer politisk splittede trolldomsamfunnet settes både kjærlighet, vennskap og lojalitet på prøve.

Med fire Harry Potter-filmer bak seg, samt de to Fabeldyr-filmene, er Yates vel kjent i Rowlings detaljrike litterære verden. Det kommer til uttrykk i filmen, som har flere referanser til Harry Potter-filmene underveis, til fryd for fansen. Yates har en stødig regi, og det synes gjennom hele filmen, fra fotograferingen, via klippen og spesialeffektene, til skuespillernes prestasjoner.

Rollegalleriet er stort og består av mange kjente navn. Av hovedrolleinnehaverne er det særlig Redmayne som imponerer som den litt klossete, men godhjertede og dyktige magi-zoologen Scamander. At Depp er en god skuespiller er ikke å fornekte. Fjorårets vold-i-hjemmet-anklager ser ut til å ha hatt liten innvirkning på skuespillerkarrieren hans, merkelig nok, og han skuffer ikke i rollen som den brutale og maktsyke Grindelwald. Etter får det være opp til hver enkelt å kaste penger etter en konemishandler. Nå er det sagt. Tilbake til skuespillernes formidlingsevner: Dan Foglers tolkning av gompen Jacob Kowalski er humoristisk, og man blir automatisk glad i ham. Waterson spiller den rettferdighetsøkende svartspaneren Tina med overbevisning. Den irriterende talentfulle og smellvakre Zoë Kravitz presterer som vanlig bra, denne gangen som den trøblete Leta Leststrange. For de av dere som var skeptiske til om Law kunne fylle rollen som den mektige og 70 år yngre versjonen av Dumbledor, så skal dere vite at han gjør dette overraskende godt. Miller formidler den fortapte Creedence’s sårhet gjennom hele filmen. Og sist, men ikke minst, gjør Sudol en fin tolkning av den sprudlende og dagdrømmende Queenie. Listen over skuespillere er mye lengre, og alle gjør jobben sin.

‘Fabeldyr: Grindelwalds forbrytelser’ har premiere onsdag 14. november, og det er bare å glede seg til et underholdende eventyr.

[May Sundvall Andersen]

LIFE ITSELF [Omtale]Det er utfordrende å skrive om film som ikke engasjerer, men som heller skaper forvirring og irritas...
08/11/2018

LIFE ITSELF [Omtale]

Det er utfordrende å skrive om film som ikke engasjerer, men som heller skaper forvirring og irritasjon. ‘Life itself’ er en sånn film. Dan Fogelman, som er kjent for vellykkede filmer som blant annet ‘Crazy, Stupid, Love’ og serien ‘This Is Us’, har skrevet og regissert en sentimental-sørpe-symfoni, som viser hvordan én enkelt hendelse kan påvirke flere skjebner. Filmen er en tårerunkende seanse, preget av klisjeer og billige triks, hvor den ene uheldige hendelsen etter den andre kalkulert tvinger frem en tristhet. Det går vått i øyekroken, men dette er kun et resultat av følelsesfulle virkemidler, ikke fordi man gripes noe særlig av historiene som formidles.

Filmen oppleves som et lappeteppe av romantiske historier. Først blir vi kjent med den New York-baserte manusforfatteren Will (Oscar Isaac), som forgjeves prøver å skrive en historie hvor kona hans, Abby (Olivia Wilde), ikke forlater han. I terapi, viser det seg nemlig kona hans har forlatt ham, og det på en permanent måte.Og enda har han ikke orket å møte sin nyfødte datter, Dylan (Olivia Cooke). Will’s tristesse er med andre ord fullt forståelig.

I løpet av terapisamtalen males et bilde av det unge parets kjærlighetshistorie. Vi blir godt kjent med karakterene, lever oss inn i historien, men idét Will nærmer seg en slags katarsis, tar han et skjebnesvangert valg. Gjennomgående i filmen er at når man først begynner å bli fortrolig med karakterene, så hopper historien videre til nye landskap med nye hovedpersoner. Vi blir kjent med den etterlatte datteren Dylan, født inn i død og fordervelse, oppvokst hos besteforeldrene Iwrin (Mandy Patinkin) og Linda (Jean Smart). Neste kapittel foregår i Mr. Saccione’s (Antonio Banderas) spanske olivenlunder, hvor arbeideren Javier (Sergio Peris-Mencheta) frir til servitrisen Isabel (Laia Costa). En ny kjærlighetsberetning tar form.

Det er overraskende og synd at en film med såpass kjente hovedrolleinnhavere kan oppleves så lite gripende. Manus og regi ser ut til å begrense dyktige skuespilleres rom til å gi liv og formidle dybde til sine rolletolkninger. Selv om historiene flettes inn i hverandre gjøres det på en så klisjefull måte at det går på troverdigheten løs. Den nevnte lappeteppe-effekten oppleves opprivende og irriterende. Drivet i filmen svekkes. Livet er riktignok uforutsigbart, og kanskje det er det Fogelman på mislykket vis prøver å formidle.

Dersom du har en dårlig dag og vil gråte litt til romantisk drama, har ‘Life itself’ premiere 9. november.

[May Sundvall Andersen]

Adresse

Sagveien 23C
Oslo
0459

Varslinger

Vær den første som vet og la oss sende deg en e-post når Smuglesning legger inn nyheter og kampanjer. Din e-postadresse vil ikke bli brukt til noe annet formål, og du kan når som helst melde deg av.

Kontakt Bedriften

Send en melding til Smuglesning:

Del