08/03/2026
OVERVELDENDE RESPONS av publikum! Siste mulighet på Sentralen i dag kl 15.00. Med tillatelse deler vi Ken Van Les refleksjoner etter at han kom hjem fra forestillingen i går:
"La meg dele noen tanker etter forestillingen «Om vi står i ro» med og av Thuy-Linda.
Den traff meg midt i brystet. Mer enn jeg hadde forventet.
Stykket handler om etterkommere av vietnamesiske båtflyktninger. Om arv, identitet og hvem som egentlig eier historien om det som skjedde.
Men for meg handlet det mest om noe mange av oss kjenner på:
Å leve litt mellom to verdener.
Da jeg vokste opp i Norge fikk jeg ofte spørsmålet:
«Føler du deg mest norsk eller vietnamesisk?»
What?
For meg har det spørsmålet egentlig aldri gitt særlig mening. Jeg er jo begge deler.
Noen ganger føler jeg meg veldig norsk.
Andre ganger mer vietnamesisk.
Og ofte bare en … blanding.
Men både blant nordmenn og vietnamesere kunne jeg ofte føle at jeg måtte vise at jeg hørte til den ene eller den andre gjengen.
Hos nordmenn fordi jeg så annerledes ut.
Hos vietnamesere fordi jeg ikke alltid var «vietnamesisk nok».
Spørsmålet har egentlig aldri vært hvem jeg er.
Spørsmålet har vært: Hvor er det jeg hører hjemme?
I miljøet blant vietnamesere merker jeg også noe annet.
Det virker ofte som om det mest moralsk riktige er å være mest mulig vietnamesisk.
Holde på røttene.
Ikke bli for mye nordmann.
Det er da man får mest anerkjennelse.
Det er ofte det foreldregenerasjonen er mest stolt av.
Stolte foreldre hvis du snakker eller leser flytende vietnamesisk.
Stolte hvis du hører på vietnamesisk musikk.
Stolte hvis du på andre måter viser sterk tilknytning til opphavet.
Mange stjerner i boka.
Samtidig forventes det også at man lykkes i det norske samfunnet.
Men altså uten å bli for norsk.
Hvis man – gud bedre – sier at man føler seg mer norsk, er ikke det nødvendigvis noe man får særlig ros for. For å si det mildt.
Realiteten er likevel denne:
Vi har vokst opp her.
Vi lever livene våre her.
Vi har gått på skole her.
Vi jobber her.
Vi bygger vennskap, familier og prosjekter her.
Vi har navigert dette norske samfunnet så godt vi kan.
Og de fleste av oss ønsker egentlig bare én ting:
Å føle oss hjemme både hos våre vietnamesiske foreldre og i resten av samfunnet.
Å være godtatt begge steder.
Uten å måtte bevise det hele tiden.
Det er denne dobbeltheten mange av oss lever med.
For meg har målet aldri vært å være mest mulig vietnamesisk eller mest mulig norsk.
Målet er å kunne føle meg hjemme i begge verdener.
Hvor mye jeg har følt det, har variert gjennom livet.
Så hvis jeg skal oppsummere hva dette teaterstykket fikk meg til å erkjenne, så er det kanskje dette:
Ikke være mest norsk.
Ikke være mest vietnamesisk.
Bare være mest seg selv.
Det var nettopp dette mellomrommet – dette stedet ingen kart beskriver særlig godt – som fikk meg til å ta initiativ til samlinger for vietnamesiske leger.
Ikke for å «styrke det vietnamesiske miljøet».
Men fordi jeg ønsket å møte andre som også kjenner på dette.
Et sted hvor man ikke trenger å bevise at man hører til.
Et sted hvor man ikke trenger å velge.
Bare et sted hvor man kan være.
Kanskje bare sitte ned, prate litt – og chille.
Takk til Thuy-Linda for et modig stykke.
Det er viktig å sette ord på identitet og tilhørighet.
For til syvende og sist handler det om noe ganske enkelt:
Å føle at man hører til.
Å høre til på stedene man ferdes.
Å høre til blant mennesker som betyr noe for en.
Å høre til både ute i samfunnet og hjemme hos de nærmeste.
Å høre til i livet man har blitt plassert i å leve."
Ekstra stolte er vi over at det fins plass for slike teaterstykker i Norge! Et helt ukjent stykke med ukjente navn - og at historien i seg selv er nok. Takk til alle som kom og fine ord!
Sist mulighet nå. Blir ganske fullt i kveld også- men fortsatt noen ledige seter igjen til ikveld:
Les mer om Multiteateret presenterer "Om Vi Står I Ro" av Thuy-Linda Nguyen Luu / Sentralen, som arrangeres på Sentralen.
