Et år med Jan Erik Vold, , Norwa, Oslo (2026)

17/06/2026

17. juni 1845: Henrik Wergeland – de siste dagene

Henrik Wergeland liger døende i sitt hjem i Christiania dags dato. Han er bare 37 år gammel, og dikteren fortsetter å skrive nesten til det siste. Over hundre år senere vender Jan Erik Vold tilbake til disse siste ukene i essayet om Henrik Wergeland i "Storytellers: en begrunnet antologi" (1998). Her møter vi ikke først og fremst nasjonalskalden på sokkel, men mennesket Henrik Wergeland; syk, sårbar, produktiv og bemerkelsesverdig levende helt inn i døden.

Jan Erik understreker hvor tett Henrik levde på offentligheten. Han beskriver ham som «offentlighets-mann» (1998:15), samtidig peker han på kontrasten mellom den ytre berømmelsen og det indre livet. I et av de siste diktene finner Vold linjene: «Jeg trende Draaber maate, / og deraf Følgen blev, / de tre Minutters Helse, / hvori jeg dette skrev» (1998:15). Det er en galgenhumoristisk og hjerteskjærende formulering. Jan Erik Vold er opptatt av hvordan Henrik Wergeland gjorde sykdommen til litteratur, selv den alvorlige sykdommen blir en del av det pågående prosjektet med å skrive, registrere og kommunisere.

I et av de siste diktene finner vi en bemerkelsesverdig ro. Henrik skriver: «Min Kats Strygen mod min Kind udglatter alle Hjertesaar» (1998:16). Han fortsetter han: «I mit Huus' Øje sænker jeg mine Sorger som i en dyb Brønd» (1998:16). Smerten er der fortsatt, men den får et språk. Jan Erik Vold peker på at flere av de siste diktene ble skrevet bare få dager før de kom på trykk. Selv mens kroppen svikter, fortsetter Henrik å delta i offentligheten.

Da Henrik Wergeland døde 12. juli 1845, utløste det en folkesorg uten sidestykke i det unge Norge. Vold beskriver hvordan begravelsen samlet enorme folkemengder. «Vanlig folk møtte opp, i tusentall» (1998:17), skriver han. Begravelsen ble en nasjonal manifestasjon. Etter å ha skildret både mennesket, sykdommen og begravelsen, lar Jan Erik sit eget dikt stå som et etterord. Her heter det: «Det indre ansikt / er uten / ansikt (...) Bare bålet / er tilbake, steinen / som gløder» (1998:17).

16/06/2026

16. juni 1967: Det siste rommet

16. juni 1967, dør Ragnar Vold, kun 60 år gammel, han var forfatter, redaktør, motstandsmann, samfunnsdebattant og en markant skikkelse i norsk offentlighet. I hjemmet møtte Jan Erik både politikken, litteraturen og avisverdenen gjennom faren. Samtidig var forholdet mellom dem preget av nærhet, respekt og en sterk følelsesmessig tilknytning. I "Motstand. Artikler i Dagbladet 1930–1945" forsøker Jan Erik Vold å forstå hvem faren var, og hvilke egenskaper han hadde arvet. «Han arvet fra dem begge» skriver han om farens karakter (2006:316). Fra sin far hadde Ragnar fått «Kamplysten, pågåenheten, staheten» (2006:316). Fra moren kom «Varmen», «Moderasjonen» og «Balansefølelsen» (2006:316). Samtidig beskriver Jan Erik også de mer sårbare sidene hos faren. Han nevner «Blygheten. Genansen. Det tilbaketrukne draget» (2006:316). Ragnar Vold var ingen mann som stilte følelsene fram til offentlig beskuelse. «Man bærer ikke sine følelser på et presentérbrett» (2006:316), skriver sønnen. Likevel aner vi et menneske med dype indre bevegelser.

Ragnar Vold skrev dikt. I ungdomsårene korresponderte han med den danske vennen Aksel E. Christensen. Mellom dem ble det sendt nærmere nitti brev. I disse brevene finner vi også spor av en ung mann som forsøkte å sette ord på ensomhet, kjærlighet og livsfølelse. Ett av diktene har tittelen I blinde. Her skriver han:
«For over livet glitrer der av tusen løgnes spill» (2006:317) og videre: «Ja, allesammen bærer vi det stive maskesmil» (2006:317).
I begravelsen en uke senere forteller Jan Erik Vold om en drøm han har hatt ved farens båre:

«Siste rom er et stort hvitt rom, et betongrom med nakne vegger og en tung gråmalt jerndør, vi var alle låst inne der – da tre bilder viste seg for oss, det første av en diger eik med grønne blader opp mot himmelen, det andre av en eik enda større og kraftigere, bladene lysende i tidlig sommers frodige grønt, og på det tredje bildet en eik så tjukk så tjukk i stammen som et hus, vi stod ved foten og nådde nesten ikke bort til den brune barken, vi så opp og den veldige kronen dekker hele himmelen, greinene umulig å se, bare de grønne bladene, det grønne så tett at det bare var små punkter av blått innimellom, himmelen slått om fra blått til grønt, vi stod ved roten og fornemmet hvordan røttene gikk ned i jorden og bredde seg utover der nede, eika vokste og vokste, i jord, i himmel, den brune stammen og opp mot lyset alt det grønne. Ute regnet det og jeg kjente i hele kroppen at jeg var glad.» (2006:315–316)

Drømmen blir en del av sorgboken "fra rom til rom SAD & CRAZY" som han utgir senere samme år. Boken begynner og avsluttes med utsnitt fra almanakken: «I dag: Jesper», soloppgang klokken 3.20 og solnedgang 20.27. På baksiden står den gamle merkedagen Botolvsmesse. Almanakken registrerer tid som kommer og går. Mellom soloppgang og solnedgang; og i løpet av natten som følger; utspiller det seg dette som skal volde Jan Erik og familien hans stor sorg for resten av livet. Almanakken forteller ingenting om sykdom eller død. Mens menneskene kjemper med det ubegripelige, fortsetter kalenderen og solen sin vante gang. Det passer også godt med Volds poetikk. Han bruker ofte konkrete detaljer – datoer, klokkeslett, vær, adresser og hverdagslige notater – som ankerfester for store eksistensielle erfaringer.

Her blir almanakken et stille vitne til en natt der Ragnar Vold dør. På innbrett bak i boka finner vi St. Botolv, en angelsaksisk munk og abbed på 600-tallet. I nordisk tradisjon ble han særlig knyttet til reiser, overganger og vern langs veien. Botolvsmesse markerte dessuten midtsommerens terskel; en overgang mellom vår og sommer, mellom vekst og modning. Sorgen er ikke borte, men den har funnet et grønt rom å hvile i.

15/06/2026

15. juni 1967: Brødrene Vold og drømmen om det grønne lyset

Dags dato i 1967 står journalisten Ragnar Vold ved graven til sin bror William Vold. William døde søndag 11. juni etter lang tids sykdom og ble gravlagt 15. juni 1967 (Vold, 2006:315). Mange år senere vender sønnen Jan Erik Vold tilbake til denne dagen i boka Motstand: artikler i Dagbladet 1930–1945. Gjennom brev, minner og familiehistorie forsøker han å forstå både faren, onkelen og båndene som knyttet de to brødrene sammen. I boka spør Jan Erik Vold seg hva som formet faren Ragnar. Svaret er sammensatt. «Han arvet fra dem begge» skriver han (2006:316). Fra faren kom «Kamplysten, pågåenheten, staheten» (Ibid.) Fra moren kom andre egenskaper: «Moderasjonen. Balansefølelsen. Trofastheten mot familie og de nærmeste» (Ibid.) Ragnar var et menneske som både kunne kjempe hardt for sine standpunkter og samtidig være lojal mot dem han hadde rundt seg.

Jan Erik nøyer seg ikke med å beskrive de sterke sidene. Han skriver også om farens sårbarhet. I ungdomsårene opplevde Ragnar perioder med nedstemthet og utenforskap. Blant erfaringene sønnen trekker fram finner vi «Tomheten når ordene ikke dekker. Følelsen av å ha blitt ført bak lyset» (2006:316). Bak den markante journalisten fantes det også et menneske som kjente tvilen og usikkerheten på kroppen.

Et av de mest overraskende funnene i materialet etter Ragnar Vold var at han skrev dikt. Bare en håndfull er bevart. I diktet «I blinde» møter vi en ung mann som forsøker å forstå verden rundt seg. Diktet åpner med de alvorlige linjene: «Og Herren skapte solen så vi ikke skulle se / hvor arme hjerter vånder seg i taus og bitter ve» (Vold 2006:317). Videre beskriver diktet en verden preget av usikkerhet og skiftende sannheter. «For over livet glitrer der av tusen løgners spill» skriver Ragnar, «men alt er bare drømmeting som kun på skrømt er til» (Ibid.) Ordene gir et innblikk i en ung manns eksistensielle søken, lenge før han ble en kjent offentlig stemme.

Jan Erik Vold kommer også inn på en drøm faren fortalte om etter brorens død. Ragnar ser et tre i tre ulike bilder. For hvert bilde vokser treet seg større. Til slutt står han helt inntil stammen og ser opp. Da opplever han at «vi så opp og den veldige krone dekket hele himmelen» (Vold 2006:315). Drømmen utvikler seg til en sterk naturopplevelse. Himmelen skifter farge og blir grønn. Ragnar beskriver hvordan røttene går ned i jorden og greinene strekker seg mot lyset. Han forteller at himmelen var «slått om fra blått til grønt» (2006:316). Synet fyller ham ikke med frykt, men med en overraskende ro. Til slutt kommer den enkle erkjennelsen: «Ute regnet det og jeg kjente i hele kroppen at jeg var glad» (Ibid.)

I gravtalen løfter Ragnar Vold fram det han mente kjennetegnet broren best. Han minnes et menneske som skapte fellesskap rundt seg og som hadde en egen evne til å få andre til å føle seg vel. «Du hadde den sjeldne evnen til med noen muntre ord eller med gode kameratslige råd å dempe ned gemytter» (Vold 2006:315), sier han. På gravlunden denne junidagen i 1967 tar Ragnar Vold farvel med sin bror. Han skulle selv dø kort tid etter. Nesten førti år senere sørger Jan Erik Vold for at både stemmen, sorgen og drømmen om det grønne lyset fortsatt kan høres.

14/06/2026

14. juni 1976: Orson Welles, whiskyreklamer og Richard Brautigan

Dags dato i 1976 sitter den amerikanske forfatteren Richard Brautigan i Tokyo og skriver et av diktene som senere skal finne veien til norske lesere gjennom Jan Erik Volds gjendiktning. Teksten rommer alt det som gjorde Richard Brautigan til en kultforfatter: humor, absurditet, presisjon og en egen evne til å gjøre det hverdagslige underlig. Overskriften er enkel: «Orson Welles» (2004:162): «Orson Welles gjør små reklameinnslag om whisky på japansk TV» (2004:162), skriver han. I dag er det vanskelig å lese disse linjene uten å tenke på filmen Lost in Translation. Nesten tretti år senere gjorde Sofia Coppola nettopp denne situasjonen berømt for et verdenspublikum: en aldrende amerikansk stjerne i Tokyo, innleid for å reklamere for whisky i et fremmed kulturelt landskap.

Men Brautigan observerte og skrev om fenomenet lenge før det ble filmhistorie. «Det er merkelig å se ham på TV her i Tokyo» (2004:162), fortsetter han. Det er nettopp denne følelsen av forskyvning som kjennetegner Brautigans forfatterskap. Ting er ikke dramatiske, men de står litt skjevt. En av verdens mest berømte filmskapere står plutselig omgitt av hester og whiskyflasker i en japansk reklameproduksjon.

Jan Erik Vold var tidlig ute med å se litteraturen i slike øyeblikk. Der andre forfattere bygde store fortellinger, kunne Richard Brautigan skape en hel verden av noen få observasjoner. «Jeg blir fullstendig betatt av å iaktta ham» (2004:162), skriver fortelleren. Han følger innspillingen som om det var et kunstverk. Midt i scenen står seks hester. «Det var seks svarte hester med i filmen» (2004:162). Alt må plasseres riktig. «Det var ingen enkel reklamefilm å lage.» Hestene, kameraene og Welles selv må stå på akkurat rett sted. Fortelleren henvender seg forsiktig til den berømte regissøren: «Mr. Welles,» sa jeg forsiktig. Responsen er vennlig. «Han smilte og flyttet seg litt nærmere hestene.» Welles spør: «Er dette bra?» Svaret lyder: «Aldeles utmerket, Mr. Welles, perfekt» (Ibid.. På få linjer klarer Brautigan å si noe om berømmelse, smerte. alder, arbeid og menneskelighet. Han viser hvordan et øyeblikk kan romme en hel fortelling. Og Jan Erik Vold sørget for at også norske lesere fikk oppleve denne særegne litterære logikken.

13/06/2026

13. juni 1968: «Jo. Men jeg tror også at jeg er blitt forstått»

Dags dato i 1968, sitter Jan Erik Vold i en gyngestol under jazzfestivalen i Molde og leser dikt og kortprosatekster for publikum. Det høres nesten ut som en scene fra et av hans egne dikt: uformelt, lekent og litt på tvers av forventningene til hvordan en poet skulle opptre. Senere skriver journalist Erling Lægreid i boken "Uten manus: dokumentarisk 1980–2000" at dette var blant de tidlige offentlige framføringene som bidro til å skape bildet av Jan Erik Vold som en ny type poet; en som ikke bare skrev dikt, men som også gjorde poesien til en del av det levende kulturlivet (2001:34).

I teksten fra 1980 ser Erling Lægreid tilbake på veien Jan Erik Vold har gått. Han spør Vold om interessen for poesi går helt tilbake til barndommen. Svaret kommer overraskende kontant: «Nei. Det var jeg ikke» (2001:27). Jan Erik leste bøker, men forteller at det var «Hardy-guttene og Den ensomme rytter» som opptok ham (2001:27). Litteraturinteressen og diktingen kom senere. Han forteller at de første diktene han fikk på trykk, kom da han var «rundt 21–22 år gammel» (2001:27). Han hadde egentlig tenkt seg å bli romanforfatter. Men poesien tok etter hvert over. Musikken spiller en avgjørende rolle. Jan Erik forteller at interessen for jazz kom tidlig, og at han som tenåring begynte å kjøpe plater og gå på konserter. «Jazzen, den var helligere og sat djupere inne, det skjønte jeg tidlig.» (2001:28), sier han. Når journalisten spør om dette var et opprør mot det intellektuelle miljøet han vokste opp i, avviser Jan Erik Vold det. Men han understreker hvor viktig fellesskapet rundt jazzen var. «Glede og trivsel dannet sammen på en måte mye av det miljøet som omgav meg» (2001:28). Dette er et nøkkelord hos Vold: glede. Der mange så modernismen som mørk og alvorlig, fant han rom for lek, rytme og spontanitet.

I intervjuet forklarer han at dette også preget synet hans på poesi. «Jeg betonte at jazzen både har en form som er en glede å ta del i» (2001:29), sier han. For Vold handlet kunst ikke bare om analyse og kritikk, men om energi, nærvær og livsglede. Likevel var han gjennom 1970-årene blitt en offentlig person. Lægreid peker på at publikum oppfattet ham som åpen og spontan, mens han egentlig kunne være ganske privat. Vold innrømmer at han ofte holdt tilbake opplysninger om seg selv. Han ville ikke at interessen skulle flyttes fra diktene til personen bak. «Det er noe med å stille opp i litterære intervju som gjør at oppmerksomheten tidlig rettes mot personen og ikke diktene» (2001:30), forklarer han. Lægreid spør om den tilbakeholdne holdningen kan ha ført til misforståelser. Vold svarer: «Jo. Men jeg tror også at jeg er blitt forstått» (2001:31). Jan Erik visste at publikum ikke alltid så hele mennesket bak diktene. Samtidig opplevde han at selve forfatterskapet nådde fram.

Når samtalen kommer inn på hvorfor mennesker skriver dikt, avviser dikteren tanken om at poesien først og fremst er terapi. «Det viktige i det offentlige ved diktskrivergjerningen er ikke, synes jeg, den terapeutiske funksjon for opphavsmannen» (2001:33). Det avgjørende er leseren. Et dikt skal kunne gi «glede for den som mottar dette» (2001:33). Slik binder intervjuet fra 1980 sammen mye av det Jan Erik Vold stod for denne junidagen i Molde i 1968. Poesien skulle ut av boksidene og inn i rommet mellom mennesker. I en gyngestol på en jazzfestival, med latter, musikk og dikt, var han i ferd med å vise hvordan det kunne gjøres.

12/06/2026

12. juni 1985: Den siste modernismedebatten?

Dags dato i 1985, står Jan Erik Vold midt i en av de mest opphetede litterære debattene i norsk etterkrigstid. I Aftenposten skriver han at «Mye tyder på at vi med nærværende antologi er på vei inn i den syvende og siste modernismedebatt her på berget» (Sissel Furuseth i Karlsen: "Jan Erik Vold og Jan Erik Vold 2000:260). Bakgrunnen er antologien "Moderne norsk lyrikk. Frie vers 1890–1980," redigert av Vold og Kjell Heggelund. Det som skulle være et litteraturhistorisk oversiktsverk, utvikler seg til en strid om hvem som får definere norsk lyrikks historie.

Debatten handler i utgangspunktet om utvalgskriterier. Vold og Heggelund har valgt å avgrense antologien til dikt skrevet i frie vers. Begrunnelsen er at «den lyriske modernisme er et begrep som gjerne favner videre enn ‘frie vers’» (Professor Sissel Furuseth, i Karlsen, 2000:260). Likevel oppfatter mange kritikere prosjektet som et forsøk på å skrive en ny litteraturhistorie der store deler av den rimbundne tradisjonen skyves ut i randsonen.

Kritikken kommer raskt. Litteraturkritikeren Eilif Straume mener redaktørene undervurderer bredden i norsk lyrikk, mens Poul Borum anklager dem for å drive historieskriving på ideologiske premisser. Debatten blir dermed langt mer enn en diskusjon om versformer. Den handler om hvilke stemmer som skal huskes, og hvilke som risikerer å bli glemt. I ettertid har forsker og professor Sissel Furuseth analysert striden som et eksempel på hvordan litteraturhistorie alltid er preget av samtidens perspektiver. Hun peker på at Jan Erik Vold gjennom flere tiår var en sentral formidler av modernismen. Som hun skriver: «Jan Erik Vold har vært involvert i utallige kultur- og samfunnsdebatter» (2000:259). nModernismedebatten i 1985 ble dermed personlig; en debatt om Vold selv og hans rolle som litterær premissleverandør og litteraturhistorieteoretiker.

Kritikerne mente at antologien skapte et for snevert bilde av norsk lyrikk. Jan Erik Vold på sin side argumenterte for at prosjektet løftet fram en tradisjon som lenge hadde stått i skyggen av mer konvensjonelle litteraturhistorier. Han beskrev antologien som et nødvendig korrektiv snarere enn et forsøk på å omskrive historien.
Furuseth viser imidlertid at slike diskusjoner sjelden handler bare om estetikk. Hun peker på at «spørsmålet om versifikasjonspraksis er et tjenlig fokus når det gjelder å trekke modernismehistoriens store linjer» (Karlsen 2000:263). Bak diskusjonen om rim og frie vers skjuler det seg større spørsmål om tradisjon og kulturell autoritet.

Debatten ble ytterligere skjerpet da flere kritikere hevdet at Heggelund og Vold opererte med et uklart modernismebegrep. Selv svarte de blant annet med tanken om en livsbejaende poetisk tradisjon. Her beskrev han modernismen som «livets uendelige mangfold, tilværelsens grokraft» (2000:263). For Vold var modernismen ikke først og fremst et brudd med tradisjonen, men det å vise en åpen holdning til verden.

Samtidig møtte han motstand fra kritikere som mente at slike definisjoner ble for vide. Dersom alt kunne være modernisme, risikerte begrepet å miste sin forklaringskraft. Derfor ble debatten også en kamp om ordenes betydning. Sissel Furuseth er særlig opptatt av hvordan litteraturhistorie formes av dem som skriver den. Hun mener at både Heggelund, Vold og kritikerne var fanget i sine egne perspektiver. Derfor viser debatten hvor vanskelig det er å skille mellom historieskriving og fortolkning. Som hun skriver mot slutten av essayet: «Å være i historien betyr aldri å kunne bli helt bevisst seg selv» (2000:275). Men hun understreker at Jan Erik Volds kartlegging hans krevde betydelig innsikt. Hun konkluderer med at «for å kunne trekke opp denne modernistiske lyrikktradisjonen som han selv har latt seg inspirere av, kreves det en betydelig grad av innsikt» (2000:274). Når vi leser denne debatten i dag, mer enn førti år senere, er det slående hvor aktuell den fortsatt virker. Hvem skriver historien? Hvem avgjør hva som er sentralt og hva som er perifert? Og kan noen litteraturhistorie noensinne være helt nøytral?

Debatten handlet om noe større enn modernisme og versformer. I flere tiår hadde det i stor grad vært universitetsmiljøene som forvaltet og skrev den autoriserte litteraturhistorien. Forfatter og uavhengig forsker Jan Erik Vold utfordret dette hegemoniet. Som poet, kritiker, antologiredaktør og formidler mente han at også de skrivende forfatterne hadde en legitim plass i arbeidet med å definere tradisjoner og trekke opp litteraturhistoriske linjer. Antologien ble derfor ikke bare lest som et bidrag til lyrikkhistorien, men som en utfordring til den akademiske eneretten på å fortolke den. I ettertid framstår dette som et av Volds viktigste bidrag: Han var med på å åpne litteraturhistorien for flere stemmer. Han gikk foran, og mange viktige stemmer følger.

11/06/2026

11. juni 1985: Olav H. Hauge, Jan Erik Vold – og kritikerne

Dags dato i 1985, sitter Olav H. Hauge i Ulvik og leser aviser, tidsskrifter og innlegg om den litterære debatten som har rast gjennom hele våren. I et brev til vennen Jan Erik Vold kommenterer han mottakelsen av antologien "Moderne norsk lyrikk. Frie vers 1890–1980," som Vold og Kjell Heggelund ga ut samme år. Brevet er både en vennlig hilsen og et engasjert forsvar for et prosjekt Hauge mener har stor betydning for norsk litteratur: Brevet åpner haugesk beskjedent. Olav forteller at han ikke lenger følger med på alle avisene. «For tidi har me ikkje noko Oslovavis anna enn Dag og Tid» skriver han fra Ulvik (Under Hauges ord, 1994:363). Likevel har debatten om antologien nådd helt inn til Hardanger. Den har vært vanskelig å unngå.

Antologien var et ambisiøst forsøk på å kartlegge den norske modernistiske lyrikken gjennom nesten hundre år. Olav H. Hauge legger ikke skjul på at han mener utgivelsen har fått en urimelig hard behandling i deler av pressen. Han skriver hvordan «fleire vrangviljuge kritikarar kasta seg yver antologien» (1994:364). Han angriper ikke kritikernes rett til å mene, men han reagerer på det han oppfatter som en vilje til å avvise prosjektet framfor å diskutere det saklig; «So var det fint du sende meg dei viktigaste innleggi» skriver han takknemlig (1994:364). Vennen tror tiden vil arbeide til antologiens fordel. Han skriver optimistisk: «Med tidi kan denne debatten verta eit eige kapittel i norsk litteratursoge» (1994:364). Den opphetede striden, blir senere bli stående som et viktig øyeblikk i forståelsen av norsk modernisme.

Olav ser antologien, der hans egne dikt inngår, som et forsvar for en hel litterær tradisjon: «Du har forsvara boki som ein mann» (1994:365). Brevet viser også den internasjonalt orienterte Hauge. Han forteller om en reise til London og et møte med den norske forfatteren Kjartan Fløgstad. Samtalen dreier seg blant annet om den engelske poeten Tony Harrison, en forfatter Hauge tydelig beundrer. Midt mellom refleksjoner om debatter og bokutgivelser finner vi også omtaler av nye prosjekter, forlag og poeter. Olav skriver ikke som en akademiker som analyserer litteraturhistorien utenfra, men som en leser og dikter som selv har stått midt i de samme indre, om ikke ytre, kampene som vennen Jan Erik.

Den store litteraturdebatten settes inn i en større sammenheng. Livet fortsetter, årstidene skifter, og bøkene finner etter hvert sine lesere. For Jan Erik Vold må dette brevet ha vært som en varm klem. I 1985 sto han midt i en av de mest omfattende litterære debattene i norsk offentlighet. Kritikken kunne være hard, og frontene var skarpe. Da betydde det noe å få støtte fra en av landets mest respekterte lyrikere. Og det som ble et standardverk kom ut igjen i ny og utfyllende utgave ti år etter!

10/06/2026

10. juni 1967 Å huske det som snart blir glemt

I forsker og forfatter Kaja Schjerven Mollerins fantastiske bok «Historien om Mor Godhjerta» (2019) får vi følge hvordan erfaringer, notater, minner og sorg gradvis blir til dikt hos den unge Jan Erik Vold i utgivelsen som skulle bli et av høydepunktene i norsk etterkrigslyrikk.

Hun viser hvordan Jan Erik Vold forsøker å samle inntrykkene fra året som har gått. I notatene nevner han blant annet «besøket hos den døende onkel William noen dager senere og farens fortvilelse (10. juni)» (2019:74). Datoen blir stående som et av flere holdepunkt i arbeidet med diktet «Det alle vet», et dikt som vokser fram gjennom mange måneder.

Mollerin er særlig opptatt av hvordan minner blir til litteratur. Tidlig lager Jan Erik en liste over ting han ønsker å bevare. Under overskriften «Hvordan kunsten oppstod» finner vi blant annet «Far som likte fiskepudding» (2019:75) og «Om det å dø. Bestemors død. Kapellet.» (Ibid.)De hverdagslige detaljene blir inngangen til de store spørsmålene om liv, død og erindring.

Gjennom våren og sommeren vender han stadig tilbake til faren. Mollerin siterer notatet: «Om ti år er denne samtalen glemt» (Ibid.)Kort tid senere skriver han: «Tenkte en del på far i natt» (Ibid.). Fragmentene er verdifulle spor etter den sorgprosessen som senere finner sin form i poesien.

Et sentralt motiv i Kaja Schjerven Mollerins analyse er vannet. Jan Erik leser Heraklit og møter tanken om at «En elv er aldri to ganger den samme» (Ibid.)Filosofens bilde blir viktig for ham. Vannet representerer både forandring og kontinuitet, både tap og bevegelse. I et senere utkast skriver han om «Vannets vei» (s. 2019:76), som om naturens bevegelser kan gi et språk for menneskelig erfaring. Hun hvordan Jan Erik arbeider videre med stoffet omkring årsdagen for farens død. Der skriver han: «i dag er på dagen (snart på timen) ett år siden far døde» (Ibid.) Minner og refleksjoner strømmer fram. Han beskriver faren som «et anstendig menneske, han jobbet hardt og døde tidlig» (Ibid.)

Historien om Mor Godhjerta handler om sorg, og om hvordan en ung forfatter finner sin egen stemme. Mollerin siterer vennen Dag Solstad på hvordan kortprosasamlingen SAD & CRAZY fikk en «forløsende effekt» på Vold (2019:45), og hvordan han gjennom dette arbeidet fant fram til nye litterære uttrykk. Henning Howlid Wærp oppsummerer senere betydningen slik: «Det er i Mor Godhjerta Vold innfører snakketonen i norsk poesi» (Ibid.)

Når Mor Godhjertas glade versjon. Ja kommer ut i desember 1968, er Jan Erik Vold bare 29 år gammel. Kritikerne reagerte umiddelbart. Arvid Dahle mente Vold her fremtrer «i en fullstendig fornyet skikkelse» (2019:16), mens Yngvar Ustvedt skrev at «Boka representerer en stor seier for Jan Erik Vold» (Ibid.)

Men Kaja Schjerven Mollerins bok viser at bak den litterære suksessen ligger en annen historie: historien om et menneske som forsøker å forstå tap, hukommelse og tid. Hvordan minner, øyeblikk og sorg langsomt blir til poesi.

09/06/2026

9. juni 1941 Måkene, veien og den unge poeten

I biografien Mørkets sangerske (2004) følger Jan Erik Vold den 20 år gamle Gunvor Hofmo til Kvam i Gudbrandsdalen denne dagen, i det han beskriver som Gunvor Hofmos første vandreår. Gjennom brev, fotografier, reiseruter og dagboksnotater rekonstruerer han en periode som skulle få avgjørende betydning for henne som poet: «Læreår for poeter er ofte vandringsår» (2004:482). Han beskriver vandringen som en måte å møte verden på uten ferdige svar. For en ung poet handler det om å «reise ut, se verden med egne øyne» (2004:482) og om å oppdage at det som virker naturlig hjemme, ofte bare er én av mange muligheter.

Krigen gjør utenlandsreiser umulige, men Vold viser hvordan Gunvor Hofmo reiser innenfor Norges grenser med venner, på jakt etter opplevelser, arbeid og nye perspektiver. Overnattingene skjedde ofte på låver eller ungdomsherberger, pengene var få, og transporten foregikk med tog, sykkel, båt og til fots. Hofmo selv forteller senere: «Ellers har jeg vært meget glad i å trampe land og strand rundt i Norge» (2004:482). Vold bruker denne uttalelsen som nøkkel til å forstå hennes rastløse nysgjerrighet.

Sommeren 1941 starter med arbeid på en bondegård på Kvam. Deretter går reisen videre til Oppdal og Ålesund. Jan Erik følger Gunvor tett og dokumenterer bevegelsene nesten dag for dag. Han forteller hvordan «Gunvor og Ruth fortsatte til Trondheim» (2004:482), og hvordan reisen etter hvert bringer dem videre nordover og vestover. Slik bygger han opp et bilde av en ung kvinne som stadig søker nye inntrykk.

Som biograf er Jan Erik Vold særlig opptatt av forbindelsen mellom erfaring og diktning. Han leter etter spor av den framtidige poeten i den unge kvinnen som beveger seg gjennom landet. Derfor vier han stor plass til observasjonene hennes. I en stemningsfull skildring skriver han: «Måkene sitter i rad og rekke på takene av pakkhusene» (2004:483). Hofmo har blikket for det poetiske i hverdagen. Han fortsetter med en levende beskrivelse av bylivet: «I trange gater flokker gutter og jenter seg på hjørnene» (2004:483).
Han siterer Gunvors egen reaksjon på byen og menneskene hun møter. Hun elsker stedet fordi det «tar meg inn til seg i sin varme, uten å spørre og uten å dømme» (2004:483). Her finner Jan Erik Vold et tema som skulle følge Hofmo gjennom hele livet: lengselen etter tilhørighet og aksept. Når Vold følger henne gjennom Gudbrandsdalen, Ålesund og Trondheim sommeren 1941, følger han samtidig sporene etter et kunstnerskap i emning. Boken er også Jan Erik Volds kjærlige og grundige forsøk på å forstå hvordan et liv blir til dikt.

08/06/2026

8. juni 1983: Sørlandsbyen Arendal som ble litteratur

Dags dato i 1962, ser forfatter og lokaljournalist Dag Solstad opp mot taket på Grand Hotel i Arendal. Han skriver en petit om veps, benker, småbåter og byliv i den faste avisspalten "Sleng på byen." Teksten virker hverdagslig og lett, men i følge Jan Eri,k Vold er vitner tekstene om noe mer; og om at den unge journalisten i sørlandsbyen er i ferd med å bli forfatter.

For våren og sommeren 1962 arbeidet Solstad i Arbeideravisen *Tiden* i Arendal. Jan Erik Vold beskriver hvordan Dag ble satt til å skrive om hverdagslivet i byen. I disse små tekstene møter vi et ungt menneske som observerer bylivet rundt seg: «På vårt faste dagsprogram er det en post vi aldri forsømmer: Å stirre opp på taket på Grand» (1983:106). Det Arendal som skildres i *Sleng på byen* er en by preget av konservatisme, Jan Erik omtaler den i sitt etterord som en «idylliske sørlandsby Arendal» (1983:247), men understreker samtidig at det er et trangt samfunn. Perspektivene og det politiske engasjementet ligger ofte under overflaten; Dag Solstad finner litterært stoff overalt: hos torghandleren, i gatene, ved havna og på benkene i Pollen: I en av tekstene konstaterer fortelleren tørt: «Det nytter ikke å gråte over spilt melk» (1983:106). En annen dag kommer den like lakoniske oppsummeringen: «Husk at pengene er ikke alt i livet» (1983:107). For Jan Erik Vold representerer disse tekstene mer enn journalistiske øyeblikksbilder. han peker på at vennen etter hvert utviklet et helt eget språk og perspektiv. Han beskriver hvordan forfatteren «skrev seg inn i og samtidig gjennom en nutidig europeisk prosatradisjon» med Arendalstekstene (1983:236). Inspirasjonen kom både fra norsk litteratur og fra europeiske modernister som Kafka, Bichsel og Gombrowicz. Solstad samlet inntrykk fra bylivet og gjorde dem til litteratur. «(P)roblemet boken stiller er stadig gyldig» (1983:146). Det handler om hvordan mennesker lever, hvordan et lokal samfunn fungerer, og hvordan litteraturen kan hjelpe oss til å se verden på nytt. Når vi leser "Sleng på byen" i dag, mer enn seksti år etter at tekstene ble skrevet, møter vi både en ung Dag Solstad og et Sørland i endring. Vi møter den svingende seilskutebyens grålige etterklang, bibelbeltets hverdagsliv og sommerbyen Arendal. Men vi møter også begynnelsen på et forfatterskap som skulle bli stående som et av de mest betydningsfulle i moderne norsk litteratur. Både i Jan Erik og Dag Solstads litteratur befinner oss i utkanten av det enige fellesskapet: «Det er synd på dem som blir sittende i skyggen» (1983:106). Begge observerer bylivet med varme og ironi, og ser mennesker og situasjoner som etterkrigsfellesskapet overser.

🚍𝕯𝖊𝖙 𝖌𝖆𝖒𝖑𝖊 𝕬𝖗𝖊𝖓𝖉𝖆𝖑🚏(Det Gamle Arendal) 1962🧡🧡

Et år med Jan Erik Vold

17/06/2026

16/06/2026

15/06/2026

14/06/2026

13/06/2026

12/06/2026

11/06/2026

10/06/2026

09/06/2026

08/06/2026

Adresse

Nettsted

Varslinger

Snarveier

Del

Type