15/09/2024
Hva UGLENES TALE egentlig handler om
LANDET BORTENFOR, vesenene fra eventyret, blåne bak blåne.
Er det ikke noe av dette naturopplevelse dreier seg om, å fri seg fra rammer og finne stien til det ukjente?
Men nå er de veiløse landskapene så å si borte. Villmarka er oppsplittet, urskogen omgjort til granplantasjer, og åsene nedbygd av hyttebyer.
HVA ER det så igjen av drømmen?
I høyfjellet lever fremdeles villreinen: Urdyret som kan kjenne menneskelukt på opptil fem kilometers hold. I dag så sterkt presset av utbygginger, ferdsel, klimaendring og sykdom, at ingen vet hvor lenge vi har levedyktige villreinstammer.
JEG TENKER også på den mytiske snøugla. En eventyrfugl, en budbringer fra fjerne verdensdeler. En gang fantes den over hele fjell-Norge. I fjor, i det som skulle være et lemenår, gikk e t t eneste par snøugler til hekking i Finnmark.
Det var dette jeg ville fortelle om, det ukjente, det urørte. Om hvordan uglene fremdeles er en slags vesener vi ikke fullt ut forstår. Det samme med andre arter som skyr mennesket.
Joda, vi vet stort sett hvor uglene holder til. Og likevel, når du ligger i soveposen på Finnskogen og hører slaguglas dype røst, lurer du å på om det er et menneske eller en ånd..
JEG TROR vi mennesker trenger noe som er større enn oss selv. Noe vi kan forsvinne inn i, et sted der vi kan være frie.
Utfordringen er vår dårlige hukommelse. Mens naturen bølger i langsomme rytmer, lever vi mennesker så kort. Vi husker ikke lenger at Oslofjorden-Skagerrak en gang var landets rikeste fjordområde, med sildestimer så t***e av man nærmest kunne gå tørrskodd fra skjær til skjær.
DET ER stadig færre som husker at hyttelivet var et enkelt liv. I starten, i åra etter krige, leide man husvære på en støl. Man dro dit med tog, buss eller rodde med en pram. Og avtrykkene vi mennesker satte fra oss i ferien var forsvinnende små.
Hvis du ser noen ro en enkel pram i dag, vil noen antakelig forsøke å komme deg til unnsetning, ettersom du trolig har fått motorstopp. Hvilke m o d e r n e mennesker vil vel være på vannet i langsomhet, enkelhet og s t i l l h e t ?
JEG TROR de viktigste fortellingene i dag formidles av de stillferdige, de som ikke bruker menneskets språk. De som forteller en annen historie, som vi ikke riktig greier å forstå.
For må vi virkelig forstå alt? Hva med det ukjente, det mytiske? Skal ikke noe få lov til å være uoppdaget, vilt og fritt?
La oss bruke sjansen nå, før det er for seint.
Sterke streker - Torgeir W. Skancke
