15/03/2025
I Klassekampen lørdag 15. mars
Ikke Norges Anne Frank
Vi bør ikke lese Ruth Maiers dagbøker bare som en historie om holocaust, mener forsker.
Selma Stormyren Larsen
IDENTITET: Ruth Maier vokste opp i en sekularisert jødisk familie i Wien. Identiteten som jøde ble påtvunget henne av nazistene, mener Ingeborg Rebecca Mjelde Helleberg. Foto: HL-senteret / Arkivet etter Ruth Maier
Ruth Maier, den evige jøde. Den evige flyktning. Den evige intellektuelle. Den evige kunstnersjel. Den evige androgyne. Den evige outsider. Sterk og hjemløs. Et medmenneske.
Østerriksk-jødisk student (1920–1942). Flyktet til Norge fra Wien i 1939. I 1942 ble hun deportert og gasset i hjel i Auschwitz.
Maier skrev dagbok, brev og andre tekster gjennom livet, som i 2007 ble samlet og utgitt for første gang av Jan Erik Vold.
I slutten av februar disputerte Ingeborg Rebecca Mjelde Helleberg doktoravhandlingen «Ruth Maiers plass – i lys av kollektive minner og livsskriving».
Dagbøkene finnes i arkivet etter Ruth Maier ved Holocaustsenteret i Oslo.
Slik avsluttet forfatter Jan Erik Vold forordet til «Ruth Maiers dagbok» i 2007. Boka, satt sammen og utgitt mer enn 60 år etter forfatterens død i Auschwitz, skulle for alvor gjøre navnet hennes kjent.
Raskt ble nedtegnelsene – om flukten fra Wien i 1939, årene i Oslo, forholdet til poeten Gunvor Hofmo og deportasjonen med Donau – kanonisert som et jødisk vitnesbyrd.
– Det ble mottatt som et etterlengtet vitnesbyrd over det norske holocaust. Hun ble framstilt som vår Anne Frank, sier litteraturforsker Ingeborg Rebecca Mjelde Helleberg.
– Men jeg har en annen lesning.
– Protest mot rammefortellingen
Helleberg har nettopp disputert med en doktoravhandling om Maiers livsskriving, basert på nylesning av Ruth Maiers tyskspråklige originaltekster, som finnes i Arkivet etter Ruth Maier på Holocaustsenteret. Der går hun i rette med framstillingen som har rådet i norsk offentlighet de siste 20 årene.
– Da jeg begynte å lese «Ruth Maiers dagbok», tenkte jeg, som de fleste, at det handlet om et offer for holocaust. Snart opplevde jeg at Maiers tekster protesterte mot rammefortellingen, sier Helleberg.
– Maier forhandler sin jødiske identitet hele veien. Hun reflekterer over den i kontekst av nasjonalsosialismen, men også sionismen. Hun utfordrer den konstant. Hun skriver fram et selv i en tid da hun blir påtvunget en identitet utenfra.
Da Maier skriver dagbok, er hun en ung voksen eller i ferd med å bli voksen, påpeker Helleberg.
– Identiteten hennes forandrer seg med alderen, ut fra hvor hun er og de politiske omstendighetene, sier Helleberg.
PÅ TUR: Gunvor Hofmo og Ruth Maier på Kolsås i 1941. Foto: HL-senteret / Arkivet etter Ruth Maier
Empati med soldat
Maier ble født i en sekularisert jødisk familie i Wien, forteller Helleberg.
– Foreldrene hennes hadde meldt seg ut av det mosaiske miljøet, og i de første dagbøkene har hun ikke noe særlig forhold til jødisk identitet.
Det forandrer seg høsten 1938. Søndag 16. oktober skriver hun: «Det er pogromer! De pryler jødene og vil henge dem i lyktestolpene (…). De ramponerer templene. De river de gamle jødene i skjegget, de denger kvinnene. De knuser rutene.»
– Nå skriver hun seg inn som et vitne: «Jeg er jødinne! Og alle skal vite det og de skal henge meg i kirketårnets høyeste spir», siterer Helleberg.
– Men seinere skifter det igjen. Hun identifiserer seg først og fremst som sosialist og humanist, og mot slutten av den siste dagboka, skrevet før hun ble arrestert, søker hun seg til det mosaiske trossamfunn, men opplever at hun er fremmed der – at jødene er henne fremmed. Hun forsøker å skrive seg ut av nazistenes påførte kategorier.
Maiers skrivearbeid var aktivistisk, ifølge Helleberg. I dagboka beskriver hun for eksempel en togtur til Lillestrøm jula 1941, hvor hun sitter ovenfor en traumatisert soldat.
– Hun føler empati med soldaten – og får en innsikt: Jeg kan bare være meg hvis jeg ser oss begge som mennesker, sier Helleberg.
– Hun er hele tida i opposisjon til identitetskategoriene som vil definere henne og andre. Derfor er det interessant at hun stadig blir en representant for de jødiske ofrene.
Påtvunget jødisk identitet
Helleberg er kritisk til absolutte identitetsbeskrivelser av Maier som «jødinne» og «den evige flyktning».
– Maier ble påtvunget en jødisk identitet med nazismen – som igjen påtvinges henne.
– Er det en fortsettelse av uretten mot Maier?
– Jeg synes i hvert fall at kompleksiteten i tekstene hennes går tapt. Man insisterer på en jødiskhet som jeg ikke ser at man finner i tekstene hennes. Maier utfordrer rådende identitetsdiskurser i sin samtid og skaper et selv på egne premisser, sier hun.
– Maier er i prosess, gjennom geografiske forflytninger, møter med mennesker, følelsen av utenforskap og fellesskap. Man kan fort danne et bilde av henne som det jødiske, isolerte offeret, men sånn oppfatter jeg henne ikke i det hele tatt – hun tar stadig del i nye fellesskap og skriver seg selv fram i relasjon til andre.
– Noe går tapt når vi prøver å presse henne inn i kategorien «dokumentasjon over holocaust».
«Noe går tapt når vi prøver å presse henne inn i kategorien ‘dokumentasjon over holocaust’.»
— Ingeborg Rebecca Mjelde Helleberg, forsker
En av disse tingene er Maiers skildringer av relasjonene til kvinner – i dagbøkene bruker hun selv ordet «homoseksualitet».
– Slik sett er Maiers tekster helt unike. Av de mange tusener vitnesbyrd etter holocaust finnes det så godt som ingen som beskriver skeive erfaringer.
– En del har vært forsiktige med å beskrive Maier som skeiv eller lesbisk – kanskje fordi det ikke alltid passer å bruke dagens begreper på fortida. Bygger det på en misforståelse?
– Man skal være forsiktig med hvilke ord man bruker – det kan fort bli ahistorisk. Mitt arbeid har handlet om å belyse hvordan Maier tematiserer samkjønnet kjærlighet, ikke bevise at hun hadde seksuelle relasjoner til kvinner, sier Helleberg.
– Men Maier er usedvanlig eksplisitt. En finner ikke mange tekster fra hennes tid hvor folk skriver at de er homoseksuelle.
ÅTTE HEFTER: Dagbøkene etter Ruth Maier. Foto: Chris Harrison / HL-senteret, Arkivet etter Ruth Maier
Drømte om et kyss
I årevis har man omtalt Gunvor Hofmo og Ruth Maier med vage ord som «tvillingsjeler» og «sjelevenner», påpeker Helleberg. Men hadde Hofmo vært en mann, hadde ingen lurt på hvorvidt det var snakk om en kjærlighetsrelasjon, mener hun.
– Maier skriver eksplisitt om kroppslige erfaringer, om at hun og Hofmo ligger i senga, om at hele kroppen sitrer av nervøsitet når de endelig ligger tett inntil hverandre, sier hun.
– Relasjonen deres likner veldig på en romanse. Det er mye dramatikk – de går fra hverandre og blir sammen igjen, de diskuterer homoseksualitet og analyserer hverandres drømmer. Det er en utrolig dyp kjærlighet. Når vi har en sånn tekst, er det problematisk at vi ikke kan snakke eksplisitt om hvordan hun tematiserer det skeive.
Dessuten: Hofmo var ikke den første – Maier skrev for eksempel lengselsfullt om en skolevenninne i Wien: «Jeg rett og slett elsker Lizzy! Det er overdrevent! I natt drømte jeg at hun gav meg et kyss.»
– Hun skriver at hun har hatt en sånn glede over å se henne i gymnastikktimen – det er et helt kroppslig begjær. Om Maier er klar over det selv, er vanskelig å vite, for det var så liten bevissthet om det. Men hun kommer tilbake til ordet «homoseksuell», så jeg tenker at hun blir mer og mer klar over det.
Etterlyser kritisk utgave
Det var Jan Erik Vold som sto bak den første utgivelsen av dagboka i 2007, med undertittelen «En jødisk flyktning i Norge». Boka er kraftig redigert, påpeker Helleberg, og Vold har skrevet både forord, etterord og innledninger til hvert kapittel.
– Boka starter og slutter med hvordan Maier blir et offer for holocaust. Kontekstualiseringen handler om flukten til Norge og deportasjonen. I tillegg består den av sekundære kilder. Vold har gjort et viktig biografisk arbeid, men derfor betrakter jeg boka mer som en biografi enn Ruth Maiers eget verk.
– Etterlyser du en ny bok?
– Jeg tror det hadde vært veldig fint med en kritisk utgave.
I «Ruth Maiers dagbok» går det for eksempel ikke fram at de fleste tekstene hennes ble skrevet på tysk – heller ikke at Maier skrev på et noe gebrokkent norsk. Og mesteparten av livet sitt levde hun i Wien.
– Det forsvinner litt. Boka handler om en flyktning i Norge, med et tydelig budskap om at dette er litterær dokumentasjon over holocaust.
Helleberg understreker at Maiers tekster gir verdifull innsikt i hvordan det var å leve som ung jente med jødisk bakgrunn både i Wien og Norge.
– Utgivelsen har vært utrolig viktig for å gjøre Maier kjent – den er også forutsetningen for denne samtalen. Men jeg tror tida er moden for nye lesninger.
selmal.no
