24/08/2026
VILLE DYR I VERDEN SLITER - DET AVSPEILES I KUNSTEN OGSÅ
I følge Verdens naturfond WWF har bestanden av ville dyr sunket i gjennomsnitt 73 % mellom 1970 og 2020. Dette er dramatisk og gjelder I litt varierende grad nesten alle slags dyr, bortsett fra mennesket! Det gjelder pattedyr, fugler, amfibier, krypdyr, fisk og insekter. Vi har trengt oss inn på stadig nye områder og fortrengt dyr. I tillegg har vi forgiftet naturen med kjemikalier og plast og forårsaket en global temperaturøkning som kan true fremtiden til mennesker og dyr.
Samtidskunsten utfordrer dette på flere måter. Vår dårlige forvaltning av planeten bearbeides i det som ofte kalles "kunst i antropocen", altså menneskets tidsalder. Noen kunstnere uttrykker dette i form av økologisk sorg og melankoli, fotomotasjer av ødelagte, brennende dyrehoder og konflikt mellom f.eks. ulv og mennesker. Noen l***r montasjer med dyrerester og søppel. Riktig fælt, men kanskje trenger vi litt provokasjon.
I sommer hadde Adresseavisa under Debatt flere innlegg om de plagsomme og frekke måsene i Trondheim. Noen angrep og noen forsvar, og med forslag om hjelp ved måsehotell og utryddelse med skytevåpen, gift og jaktfalkdrone (!). Joda, måsen er livredd for jaktfalker som i stor fart tar måsen i lufta. Men....
Undertegnede hadde 29. juli 2026 et innlegg kalt "Måser er vi alle", som herved gjengis:
MÅSER ER VI ALLE
Det er tid for å klage på måser har jeg lest. Måsen er en vakker fugl, men så alminnelig. Den flyr raskt og manøvrerer overlegent. Den rapper maten fra oss uten blygsel der vi sitter på kafé nært sjøen, måsenes område. Den er frekk sier vi, som har bygget hus og restauranter midt i dens matfat. Så den trekker inn i byen. Å finne mat er alles kamp mot alle, også blant mennesker i nød. Måsen beskytter ungene sine. Taket på blokka har blitt det nye sikre stedet. Men den skjønner ikke at mennesker ikke kan bevege seg vertikalt. Så der sitter den på det flate taket over den fine blokka mi ved sjøen og kauker når jeg går forbi på gangveien. Helt sikkert for å skremme meg bort fra ungene på taket for den kauker bare når den har unger. Ungene er trygge til mora jager dem utfor kanten og de faller ti meter ned. Fjær- og ulldotten klarer fallet bra, men nå er kattene en stor fare. Måsungen gjemmer seg inne i hekken, men det er en usikker tilværelse når den piper og kommer frem for å få mat fra mora. Før bodde jeg i en enebolig. Der hadde et måsepar i noen år reir i takstigen. Når ungene gikk forbi på vegen kauket den og stupte mot dem. En sommer ble ei lita jente på veg hjem fra SFO så skremt at hun gjemte seg under en furubusk i hagen vår og bare satt der og gråt mens måsen stupte mot henne fra alle kanter. Min unge nevø på sommerbesøk gikk bort til henne og leide henne hjem til mora. Da fikk han skikkelig kjeft av den beskyttende mora og ble overrasket og lei seg. Vi er alle måser. Men måsene blir færre for hvert år og vi flere. Snart er vi kvitt hele måseskiten, og de fleste andre artene også. Bestandene stuper. Deretter er det vår tur. Men det skjer ikke på lenge ennå. Kanskje over 100 år. (slutt fra Adressa)
Jeg bor nært sjøen og følger med hva som skjer med måsene nært oss om våren når egg og unger kommer. De følgende bildene sto ikke i avisa.
